Flyktninger til Enebakk - et selvsagt samfunnsansvar

FLYKTNINGER hva er det? http://no.wikipedia.org/wiki/Flyktning


I Kommunestyret forrige mandag (6.12) var temperaturen svært så høy, da den årlige forespørselen fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) skulle behandles. Denne gangen gikk forespørselen ut på at Enebakk kommune skulle ta i mot inntil 30 flyktninger over en periode på tre år (2011-2013). Rådmannen har funnet høyde for halvparten, noe flertallet av partiene var enige i.

I noen saker viser politisk uenighet seg tydeligere enn i de fleste saker vi har til behandling. Frp ønsket denne gangen å gå inn for flyktninger, men kun dersom de ble fulgt av en fullfinansiering. Noe man vet, ikke kommer til å skje med det første. I praksis vil det si at de ikke vil være med på å ta det samfunnsansvaret som det påligger norske kommuner å ta. Selvsagt skulle vi ønske en fullfinansiering, men enn så lenge, sitter det mange mennesker som har lovlig opphold i landet rundt på ulike mottak. Mennesker som har behov for å komme i gang med livene sine igjen. Så selv om Frp sier at de er lei av å høre ”at det er viktig å ta samfunnsansvar” og at alle de andre partiene er ”populistiske”, kan vi fint stå i det.


Flere representanter fra H, Frp, Sp, Ap og Sv brukte talerstolen som en svingstang. Det kom tydelig frem at flertallet ønsket å følge rådmannens anbefaling. Vi lærte oss et nytt slagord i debatten også, det ble referert på lederplass i Enebakk avis: http://www.enebakkavis.no/debatt/leder/. Jeg må si meg uenig med Frp, det viktigste er ikke å vinne debatten, men å vinne vedtaket. Denne gangen til hjelp for mennesker som har vært i stor nød.

For 70 år siden var det i vårt land vi sendte flyktninger gjennom Østmarka og over Øyeren til Sverige. De ulike flyktningrutene var avhengige av at noen viste vei i natta, og det var ofte folk som satte livene på spill for andre ukjente mennesker. I den forbindelse vil jeg gjerne ta med et
dikt av Erik Bye: Fra Fløyterens hjerte

Det står ei kjerring på vintertunet,
så låg og lita der attmed huset.
Hu står og skjermer ei løkt mot vinden
og lyer, lyer mot nattesuset.
Ho sanser andedrag borti holtet.
En skistav knirker mot skarasnø’n.
Ho svinger løkta og syner vegen.
En flokk av skygger glir over bø’n.

Ja, det glir skygger i alle netter
når det er varg-år og trælletider,
og frosten river i men’skehjertet
og Gud har gjømt seg, og Jorda lider.
Når blodspor går i allverdas skoger
og angsten griner bak svarte trær,
og natta sjøl har sydd våpentrøya

Men det står kjerringer nord i skoga
med tente løkter i vinter-ødet.
Dom lyser frihet for oss som går her.
Dom lyser fred over alle døde.
Dom stikker brødmat i frosne never
og helser ordlaust bak slitte skaut,
mens nattevakta står brent i blikket.
Så går dom innatt til bån og naut.

Nå tier skogen om alt den gjømmer,
og godtfolk blyges ved gamle minner.
Men ennå skjelver en varme i meg
fra fjerne løkter som trassig skinner.
Og kommer varg-år og fimbulnetter
med vondt i vente for folk og land.
Da er min bønn:
Må det stå ei kjærring
på vintertunet med løkt i hånd!